Snekker'n har kommet!

Det er nesten helt utrolig! Snekker'n kom og tilbød seg å skifte vinduene. Jeg sa selvfølgelig ja. Og så kom han pokker ta som avtalt! En håndverker!!
(Han har vært inne i bildet tidligere, men det er en annen historie, nå er jeg bare glad!)
Nå får vi skiftet vinduer i hele huset, og det ser jeg virkelig frem til. Gamle utette vinduer med fukt og muggsopp har vært et mareritt. Men nå er det heldigvis slutt. Hvis vi i tillegg kan få litt hjelp med listingen kan dette huset bli bra!

Fotball EM glapp

Ikke så rart kanskje, helt fra begynnelsen av kvaliken har jeg sittet med en følelse av at vi ikke har noe i EM å gjøre. Mann for mann er vi svakere enn de andre lagene, og når samhandlingen(hvorfor heter det ikke samspillet på fotballsk?) ikke fungerer har vi et svakt lag. Jeg øynet et visst håp da The Beast Carew kom i form, men en mann gjør ikke noe landslag alene.
Å legge skylda på Håkon Opdal slik enkelte gjør blir for lettvint. Vi har sviktet i kamp etter kamp. Det er organiseringen av midtbanen som har feilet, og til dels organiseringen av angrepet.
Vi må ha en spillestil som kan gi spissene optimale målsjanser. Carew er f.eks ikke en utpreget spiss, men en suveren tilrettelegger som kan score når den rette sjansen byr seg. Han kan derfor ikke spille alene på topp. Jeg vet at indreløperene i teorien skal være on call spisser, men mot gode offensive lag blir oppgaven for stor. Ivers og Rushfeldt er en rene spisser, og Helstad har også mange gode spissegenskaper. Satt i optimale posisjoner vil alle disse, og flere med, kunne bøtte inn mål.
Det skal sies at den norske midtbanen har store og vanskelige oppgaver, og Martin Andresen er ihvertfall ikke mannen til å løse disse. Ikke Tettey heller, selv om han gjorde et hederlig forsøk. Uansett så kan ingen enkeltspiller ta skylda. Derimot må mannen som er ansvarlig for uttaket og de taktiske disposisjonene ta ansvar. Og det er Hareide.
Han har gjort såvidt mange merkelige valg at han bør gjøre seg noen refleksjoner over egen evne til å produsere et vinnende fotballag. Han bør konkludere med at han ikke var rett mann og gå av. Fotball som sport er ennå så taktisk umoden at det er mulig å hevde seg i toppen uten verdens beste spillere, så lenge laget har god fysikk og er godt organisert.

Å ja, jeg er litt skuffet.

Nå ser jeg frem til fotball EM med stor ro, kommer kanskje til å se noen kamper med England, Portugal, Frankrike og Spania, men stort sett føler jeg meg fri til å velge noe annet enn å se på fotball. Det er ikke det verste det.

Varmepumpe montert

Behagelig varm luft siver ut av spisestuen sammen med lyden av sparte penger. Det vil riktignok ta noen år innen investeringen er direkte lønnsom, ca 6-7 år, men allerede nå er gevinsten i form av økt komfort merkbar.
En rimeligere pumpe vil vært en bedre investering med hensyn på avskrivning, men skitt au', jeg velger å tro at High-End pumpen er en bra investering, også økonomisk om en ser det i et litt lenger perspektiv.
Pumpen har i tillegg høy gadget-faktor, noe vi vet å sette pris på i Solhuset.

Støyen var mitt hovedankepunkt innen montasjen, men lyden ligger i et behagelig frekvensområde og er stort sett så svak at jeg ignorerer den. Det er også lettvint å redusere støyen når det er ønskelig, et trykk på fjernkontrollen er alt som skal til.

Alt i alt er jeg fornøyd, nå må vi få inn nye vinduer og lagt vintermatter på loftet så blir det bra.

Nær Gud opplevelse

Jeg kunne ha kalt det "skallede menns festaften" eller noe annet vittig. For det var virkelig et voksent publikum på rockefeller denne torsdags kvelden. Godt over halvparten av de tilstedeværende menn hadde måne eller var skallet. Og de hadde skinnjakke. Noen få brukte allværsjakker.

Men altså, for meg var det en nær gud opplevelse.
Hiatt var sin vane tro, fantastisk. Voksen, trygg og lekende. Med en uuttømmelig musikalsk åre. Fra åpningen med Master of disaster kom de som perler på en snor, My Thunderbird, Perfectly good guitar og så mistet jeg tellinga. Det var klassikere på rekke og rad, ispedd en ny låt som jeg ikke fikk med meg navnet på men som sikker blir sluppet på plate snart. Publikum duvet og rocket og sang med. Sittende. Ikke helt rocka, men som Hiatt sjøl påpekte, både han og publikum begynner å bli godt voksne.
Som voksen artist har han en katalog det virkelig står respekt av. For meg var, om jeg må trekke frem en låt, høydepunktet da han dro fram den halvakustiske gitaren og spilte feels like rain. Så bra, låta i seg selv var verd turen alene. Og så var det så mye mer. Hiatt var tydelig trygg og i kontakt med seg selv og publikum, kanskje det beste jeg har sett ham gjøre på en norsk scene.
Jeg gleder meg til neste gang Hiatt comes home.