Tosca i Drammens Teater

Etter en fin opplevelse med La Traviata var det tid for Tosca. Skal du se en opera i ditt liv, skal du se Tosca. Sier mange. Det er i alle fall sikkert at det operateknisk er en av de flotteste og mest komplekse opsetninger som finnes. Versjonen vi fikk se i Drammens teater levde opp til forventningene, med vannvittig dyktige solister, solid kor og orkester, flotte kostymer og fin scenografi. Oppsetningen hadde alt, og allikevel.. Kanskje det på en måte var for bra? Slik at ingen ting skilte seg spesielt positivt ut? Det var en merkelig opplevelse, for selv om oppsetningen var uten feil å lyte var den ikke medrivende.
Det kan ha noe med sitteplassene å gjøre, andre losjerad er ikke spesielt attraktivt lydmessig, selv om man ser veldig godt.
En annen ting er at publikum i Drammens teater ikke er spesielt entusiastiske. Stillheten runger etter hver ferdige arie, kun avbrudt av lyden av kamferdrops på veg ut av posen og dempet hosting.
Det kan vel hende det også legger en demper på artistene, selv om de har spilt i Norge mange ganger.
Det var en stor opplevelse, for all del, men det var også godt å komme hjem og høre Cecilia Bartoli på hodetelefonanlegget.