Khaled Hosseini

Det heter mannen som har opptatt meg de seneste dagene!
Jeg har netopp lest "Drageløperen" og "Tusen strålende soler". Jeg hadde ventet meg mye av Drageløperen, mange flotte anmeldelser b.l.a. av Isabel Allende og boken var fremragende; en fortelling om oppvekst i Afghanistan og de omveltninger krigen medførte. Men, det var Tusen strålende soler som virkelig gjorde inntrykk.
Her skildres spesiellt kvinnenes lidelser under Taliban. Med innføringen av Sharia-lovgivningen mistet kvinner alle rettigheter! De fikk ikke jobbe, de fikk ikke gå på skole, de fikk ikke bevege seg utendørs uten mannlig ledsagelse, de hadde ingen ting å si vedr. sine barns fremtid, kvinnehospitalene fikk ingen økonomisk støtte, hvilket medførte at alle inngreb ble foretatt uten bedøvelse, også keisersnitt...
I det hele tatt var/er kvinnene intet uten menns tillatelse, uansett hva som skjer har kvinnen pr. definisjon skylden. "Som en kompassnål som peker mot nord vil en manns anklagende finger alltid finne en kvinne. Alltid!"
Det som virkelig traff meg er den ukuelige optimisme bokens kvinner likevel er preget av, deres vilje til å leve på tross av undertrykkelsen, fatalismen og gleden ved de små ting som kunne lyse opp en mørk tilværelse for en kort stund.
Alle har vi hørt/lest om Sharia-lovene, men jeg tror de færreste innser præsis hva dette innebærer for kvinner flest. Hvilken rett har noen til å ta all selvbestemmelse fra andre?

Boken kan ikke anbefales nok, jeg tror ikke jeg eier ord nok til å beskrive hvilket inntrykk den har gjort på meg. Historien er forferdelig vond, men samtidig så uendelig vakker...